Da .no kom til Norge

Hvem var først på ARPANET utenom USA; Kjeller eller London? - Jeg vil tro NORSAR på Kjeller lå 20 minutter foran London, for London kunne ikke ha kommunisert uten Kjeller, mener Pål Spilling (til h.). Harald T. Alvestrand (til v.)og Håvard Eidnes (i midten) er enige.

Den gang Internett var lite hadde alle maskinene på nettet navnene sine i én eneste fil ved Stanford i California, og alle andre maskiner måtte hente kopi av denne filen. DNS ble etablert som en distribuert oppslagstjeneste for å takle veksten i antall maskiner.

Internettsamfunnet adopterte etter hvert ISO sine to-bokstavers landkoder. De første registreringene under .no-domenet kom i 1983. De to første navnetjenerne var tor.nta.no (ntavax.arpa) og ifi.uio.no (oslovax.arpa).

Fakta:
Den eldste sonefilen under .no som er bevart i arkivert form, er fra 1989 og inneholder 19 navn. Domenenavn nummer 1.000 ble registrert i 1995, og i 2001 passerte tallet 100.000. I mai 2003 er det registrert over 178.000 navn under .no-domenet. Det totale antall navn under .no er det mangedobbelte.

Da .no-domenet ble delegert for første gang var det Jens Thomassen som foresto innsending av registreringsdata og drift av navnetjenesten. Pål Spilling var primus motor innen drift av det norske internettet. Sammen med Harald Tveit Alvestrand og Håvard Eidnes, som begge var sentrale da det tekniske grunnlaget for utvikling og drift av en stabil navnetjeneste ble lagt, gir han noen glimt fra Internetts barndom og .no-historien.

- I starten drev jeg nettet sammen med Tor Sverre Lande på ren hobbybasis, forteller Pål. - De som henvendte seg var gjerne de som hadde vært i Amerika og fått kamerater der som de gjerne ville holde e-postkontakt med og overføre filer til. I starten var både drift av nett og navnetjeneste en hobbyklubb for hackere og entusiaster, og det var ikke behov for større orden på tingene.

Pål Spilling (69):
Professor ved UniK Universitetsstudiene på Kjeller. Cand.real. i eksperimentell kjernefysikk fra Blindern i 1963. Nederlandsk doktorgrad fra 1968, også i kjernefysikk. Ansatt i FFI fra 1972 og ble etter et par år engasjert av Yngvar Lundh til å jobbe med pakkesvitsjing. Krumtapp på norsk side innen eksperimentell utprøving av pakkekommunikasjon over satellitt i perioden 1976-79. Deretter vel et år ved SRI i California, der han jobbet med pakkeradioproblemer, forløperen for dagens WLAN. Gikk over til TF i 1982, ble etter hvert med i etableringen av UniK. Ble professor der i 1994. Pål Spilling regner med å runde av yrkeskarrieren når han fyller 70 neste år.

Pål Spilling (69):

Professor ved UniK Universitetsstudiene på Kjeller. Cand.real. i eksperimentell kjernefysikk fra Blindern i 1963. Nederlandsk doktorgrad fra 1968, også i kjernefysikk. Ansatt i FFI fra 1972 og ble etter et par år engasjert av Yngvar Lundh til å jobbe med pakkesvitsjing. Krumtapp på norsk side innen eksperimentell utprøving av pakkekommunikasjon over satellitt i perioden 1976-79. Deretter vel et år ved SRI i California, der han jobbet med pakkeradioproblemer, forløperen for dagens WLAN. Gikk over til TF i 1982, ble etter hvert med i etableringen av UniK. Ble professor der i 1994. Pål Spilling regner med å runde av yrkeskarrieren når han fyller 70 neste år.

UK ble til ved en glipp

Pål: - Allerede i ARPANET-perioden drømte folk om klassifisering av adresser. De tenkte bare ikke stort nok. Hadde dette vært gjort av telemyndighetene den gangen hadde det blitt tenkt globalt med én gang. Da hadde kanskje IPv6 vært realisert den gangen.

Harald: - Landkodene startet med UK og Jon Postel. Da han skulle velge landkode for Storbritannia, valgte han UK, som er en vanlig betegnelse, og refererte til standarden ISO 3166. Det tok faktisk en del tid før han oppdaget at standarden sa at koden skulle være GB, humrer Harald.

Jon Postel i California var mannen som holdt orden på det hele. Han var den som hadde kontroll med nummerressurser, navneregistreringer og delegering av toppnivådomener. Han hadde også en rolle som arkivar og redaktør for protokolldefinisjoner og RFC-serien, i tillegg til at han forfattet en del RFC-er selv - den mest relevante i denne sammenheng er vel RFC 1591. Han var også ansvarlig redaktør for RFC 791, som spesifiserer dagens IP-versjon - IPv4. Det var Jon Postel som delegerte .no-domenet til Jens Thomassen og Pål Spilling i 1983.

Harald T. Alvestrand (44):
Tok diplomoppgave fra NTH i 1984 hos Pål Spilling på TF (jobbet med oppgaven på oppringt modem mellom Trondheim og Kjeller). Hovedansvar for e-posttjenesten i UNINETT fra 1989 til 1997.

Håvard Eidnes (42):
Formelt ansatt i UNINETT fra 2001, men med mange tilknytningspunkter helt fra han ble ansatt som vit.ass. med ansvar for driftsmiljøet på Institutt for datateknikk som nyutdannet sivilingeniør i 1986.

UNINETT inn i bildet

Selv om det ennå skulle ta mange år før Internett ble allemannseie, ble nettet nå tilgjengelig for flere og flere. Mange ønsket etter hvert å bli med, men det var fortsatt restriksjoner på tildeling av adresser. Dette løsnet da UNINETT ble etablert og fikk en avtale med National Science Foundation i USA. Perioden da Internett kunne drives på hobbybasis var definitivt over, og oppgaven med å forvalte .no-domenet ble delegert til UNINETT i 1987.

Pål: - UNINETT var helt uten aktuelle konkurrenter, men var fortsatt på et X.25-nett. Fra jeg kom hjem fra USA i 1980 ivret jeg for TCP/IP, men ingen hadde interesse av dette. Alle jobbet for X.25 og ISO-protokoller og mente TCP/IP bare var et blaff. Takket være gode finansielle muligheter fikk jeg anledning til å opprette faste linjer til universitetene i Oslo og Bergen, og til NTH i Trondheim, og installerte egenutviklede rutere der. På denne måten fikk internett en flying start i Norge ved TF's hjelp, ingen tvil om det. Dette ble forløperen til det norske internettet.

Harald: Det var jo slik at først lagde vi Internett, og så diskuterte vi hvordan det skulle være. Internett skulle virke, og det som virket ble standard. I valget mellom det enkle og det kompliserte valgte vi det enkle.

Verdens første dataorm?

De tre gjenoppfrisker minner fra angrepet av Robert Morris' Internett-orm 3. november 1988, som er kalt "verdens første". - Det var mitt livs store profileringsanledning, humrer Pål, og viser fram et førstesideoppslag fra Aftenposten. - I ettertid må jeg si at Morris-episoden var veldig spennende, legger han til. - Ormen gjorde ingen egentlig skade, derimot la den beslag på betydelige maskinressurser.

Håvard: - Morris-ormen utnyttet en buffer-overflyt-svakhet, og det er en type sårbarheter som vi ser utnyttes den dag i dag. CERT ble etablert i etterkant av Morris-ormen for å kunne koordinere sikkerhetshendelser på Internett.

Pål: - Et par studenter i USA lekte seg allerede i 1983 med innbrudd fra maskin til maskin. De nådde til slutt min maskin på Kjeller. Episoden ble slått opp i VG som datatyveri, noe som var en betydelig overdrivelse. Denne aktiviteten ble nok gjort manuelt av studentene.

Elisabeth Farstad
elisabeth.farstad@uninett.no